Bibliografi / Bibliography

Min lille by, 52 miniatyrer (Solum Bokvennen 2023)
Kamma/Emma, roman (Solum Bokvennen 2021)
Reise til menneskene, roman (Solum Bokvennen 2017)
Einar «Pastor’n» Iversen – et jazzliv, biografi (Aschehoug 2010)
En guide til Oslo Domkirke (Oslo Domkirke 2003)
Stemmen, roman (Aschehoug 2001)
Spor etter vind, roman (Aschehoug 1996)
Heksesmør, noveller (Aschehoug 1992)
Fiskens ansikt, noveller (Aschehoug 1989)


Min lille by, 52 miniatyrer (Solum Bokvennen 2023)
Så bryter innsjøen gjennom raet etter fem tusen år, så graver den omsider ut et gjel og tumler i fjorden under en tåkesky. En regnbue spennes opp. Laksen og ålen finner en vei inn. Ørreten finner en vei ut. Vi husker kaskadene, vi husker regnbuen. Vi gir navn etter bulderet, etter bruset, etter suset, etter farten, etter fallet. Vi dusjer i de nye vannslørene. Vi bader i de nye kulpene. Vi fisker i den nye elva. Vi bygger en bro. Vi tråkker et far. Vi kjører opp en vei. Vi bygger noen hus.

52 tekster om barndommens industriby som forsvant, og menneskene som levde der.


Kamma/Emma, roman (Solum Bokvennen 2021)
Kamma og Emma. Kamilla og Emilie. Alltid de to, og alltid i den rekkefølgen, selv om Emma er eldst, sytten minutter ifølge mor, som setter dem til verden i ektesenga hjemme i murvillaen i Eilert Sundts gate, mens høstløvet daler og grosserer Halvorsen leker sisten i hagen med de fire døtrene sine, rundt og rundt huset, og håper på en gutt denne gangen. I stedet får han to jenter til. Pytt. Han får vel svigersønner en dag?

Tvillingene Kamma og Emma vokser opp i en livlig søsterflokk på sju på Oslos beste vestkant. De er svært ulike, og tett sammenvevde. Romanen følger dem og den store familien gjennom barndom og oppvekst på 1920- og 30-tallet, og lange somre i barndommens paradis på Hvaler. Så kommer krigen og endrer det meste.

En bredt anlagt slektsroman om fire generasjoner kvinner og deres menn, i pendling mellom Oslos overklassemiljø og karrige kår på Hvaler. En roman om tiden som går, om alt man får og alt man mister, om klasseforskjeller og sosiale endringer, om krigens omveltende krefter, og om å være født som to.


Reise til menneskene, roman (Solum Bokvennen 2017)
Jeg kan begynne med den festen jeg ikke hadde tenkt å gå på, men gikk på likevel, fordi huset var tomt, fordi det var vår og regn og knopper som sprakk på alle kvister. Det har gått mange år, jeg teller ikke, jeg går hver dag på en jobb jeg verken liker eller misliker, følger sønnen min i barnehagen hver morgen, henter ham hver ettermiddag. Han er tre år. Jeg elsker ham. Men denne kvelden er han hos faren sin og jeg forlater de stille rommene og går på fest. Jeg drikker for mye og glemmer at jeg har sluttet å synge, og ender opp ved pianoet med en musikerfyr som underviser på en eller annen musikkskole, og viser seg å ha hele jazzstandardrepertoaret i en hvilken som helst toneart i fingrene. Festen har gått i oppløsning for lengst, ingen hører på oss der vi henger over tangentene. – It begins to tell ’round midnight, synger jeg mens Bjørn, pianisten, som har drukket enda mer enn meg, legger på de skeiveste blåakkordene jeg har hørt, til vi knekker sammen i latter. – I do pretty well til after sundown.Det var ikke mer enn det. Vin. Latter. Blå akkorder.

En desillusjonert jazzpianist og en sanger som har sluttet å synge, reiser til Venezia på en ukes spillejobb. En roman om å være fremmed og høre til, å gå seg bort og finne veien, å være noen og være ingen, og om musikk.


Einar «Pastor’n» Iversen – et jazzliv, biografi (Aschehoug 2010)
Einar Iversen, født 1930, var en av Norges første jazzpiano-helter. Han var prestesønnen som ble fanget inn av jazzen da verdenskrigen var over, og ble jazzpianist med tilnavnet Pastor’n. Gjennom mer enn seksti år som aktiv musiker spilte han med alle og over alt – en uvanlig pianobegavelse som smeltet om jazzens ulike stilarter til et særegent uttrykk med en personlig klo. Han var profesjonell musiker siden tidlig femtitall, men tilhørte en generasjon som ikke kunne leve av jazzen alene. Levebrødet kom fra restauranter og teatre i Oslo og resten av landet.

Gjennom samtaler over flere år kom Hilde Brunsvik pianisten nær og skapte sitt kunstnerportrett av mannen, musikken, tida.


En guide til Oslo Domkirke (Oslo Domkirke 2003)
Oslo Domkirke sto ferdig i 1697, som den tredje av byens domkirker. Men domkirkens historie i Oslo strekker seg mer enn ni hundre år bakover i tid, til tidlig 1100-tallet og middelalderbyen Oslo. Ingen institusjon har lengre felles historie med byen.

En veiviser til stort og smått i det historiske bygget.


Stemmen, roman (Aschehoug 2001)
Han så meg før jeg så ham. Men senere skulle han si at han aldri hadde følt seg så sett, så gransket. Ingen hadde satt et sånt blikk i meg før. Jeg falt helt ut av samtalen.

Et øyeblikk. Det var ikke mer enn det. Nesten ingenting.


Jeg satt på en utekafé med en avis i hendene og utsikt til torget. Jeg var ute til lunsj. Det var en hverdag i slutten av august. Jeg hadde ingen anelse om at den var i ferd med å kaste om på livet mitt.


Spor etter vind, roman (Aschehoug 1996)
Når våren kom satte mennene jernet i jorda og pløyde de nakne markene med sterke hender. Dette var det første jeg skrev, det første jeg kan huske bestemor fortalte. Jeg var fem-seks år og kunne tydelig se det for meg, hesten foran plogen, mennene i de side blåbuksene og tunge støvlene, det skarpe vårlyset som veltet ned fra himmelen og utover åkerlappene.

En roman i spenningen mellom nåtid, fortid og urtid, mellom det bevisste og det ubevisste, det mannlige og det kvinnelige, skrevet med pust av vind, lukt av jord og med følelsen av granitt i håndflatene.


Heksesmør, noveller (Aschehoug 1992)
Lukta av syriner minner meg altid om Torbjørn. Torbjørn var farlig og vakker, og den våren han var ni og jeg sju lekte vi spennende leker i syrinbuskene nederst i hagen. Det spilte ingen rolle at han leste dårligere enn meg og ennå ikke kunne tregangen, og bodde i et av de gamle og umalte husene bak bensinstasjonen. Torbjørn smilte skjevt og jeg krøp etter ham inn i halvmørket under syrinbuskene.

Hekser kjerner ikke smøret sitt selv, de stjeler det heller fra godtfolk som deg og meg. Men på vei hjem fra tjuvtokt mister de alltid en klump av det stjålne smøret. Dette forteller gammel folketro om heksesmør, en gul, glinsende slimsopp.

Fiskens ansikt, noveller (Aschehoug 1989)
Hvem kan se fiskens ansikt? Spør månen når hun vokser, spør tidevannet som teller Jordas omdreininger. For havet synger dag og natt. Jeg hører, jeg kaster meg mot glassveggen, slår og slår. Du er nær. Jeg ser deg nesten.

En vakker, sensuell novellesamling preget av forfatterens egentone og billedrikdom.